Jeg har en høne å plukke med problematiseringens og polemikkens tidsalder.
Selvfølgelig: Et saklig offentlig ordskifte er nødvendig for et fungerende demokrati, og en god ting.
Men: Er det virkelig nødvendig å alltid se en spade fra flere sider, og så krangle om det er en spade eller - hvem vet? - en gaffel? Eller kanskje en sykkel?! Man kan aldri være helt sikker på noe.
Men jo, det kan man faktisk.
Det finnes empiriske sannheter, det finnes fakta.
Jeg nekter at alt skal være relativt, diskutérbart, komplekst og komplisert.
Jeg vil ikke leve i en verden der et slags forvrengt moralsk mål om å se alt mulig fra flere sider skal være viktigere enn å se hva som er sant.
«Det tjener ingen å bruke ordet folkemord om kamphandlingene,» skriver Vårt Land (under den, gitt meningsinnholdet, absurde overskriften «Ord om krigen betyr fortsatt noe»)
Jo, det tjener noen å bruke ordet folkemord. Det tjener dem som blir utsatt for det. Hvem tjener det å IKKE bruke ordet folkemord? Akkurat, de som utfører folkemordet. Det tjener okkupasjonsmakta å kalle et folkemord for «kamphandlinger». Og dermed stiller Vårt Land seg i den mørke rekken av institusjoner, stater og mennesker som med sin tåkelegging og sitt polemiske spill er med å muliggjøre det menneskene i Palestina nå blir utsatt for.
Jeg har strevd lenge med å skulle formulere noe om dette. Om sannhet.
Og mens jeg strevde kom 7-åringen i mitt liv inn på soverommet. Så da spurte jeg likegodt ham hva han tenkte. Samtalen gikk sånn:
- Vet du hva sannhet er?
- (tenker seg om) At det er noe som er sant?
- Hvordan vet man om noe er sant, da?
- (ser rundt seg på soverommet) At det finnes seng. Og hval. Og gardiner. At det fins lampe. Og at det fins bokstaven O. Og at det fins sko, og skog.
- Men hva er det som ikke er sant da?
- At det fins monstere. Og spøkelser. Det fins heller ikke do-monster.
- Men hvis noen SIER at det finnes spøkelser og do-monstre, da?
- Da sier man bare NEI.
- Er det lov å si noe som ikke er sant da?
- Det er lov, men bare hvis man sier at det ikke er sant.
- Men hva er det å lyve da?
- At man sier noe som ikke er sant, og så sier at det er sant.
- Men hva hvis du for eksempel sier at det finnes gardiner, og den du snakker med sier at det IKKE finnes gardiner? Hvordan skal man løse det?
- Si det til en voksen. Så kommer den voksne og ser. Og sier at det ER en gardin der.
Ja. En 7-åring forstår altså helt intuitivt noe en hel - og helt gal - verden forsøker påstå at er «vanskelig», «diskuterbart» og «komplisert»: Nemlig at det finnes rimelig ustridbare fakta vi er nødt å forholde oss til, og som det kun tjener den undertrykkende part å diskutere og problematisere. Det finnes folkemord. Det finnes over 10.000 myrdede barn. Det finnes ikke rett til selvforsvar når man selv er den som begår krigsforbrytelser mot et folk man selv - og i strid med folkeretten - har okkupert. Det er #ikkekontroversielt å si at det alltid er galt å drepe barn, og at babyer i kuvøser ikke er terrorister.
Men her er vi altså: Mobberen har gått helt av skaftet og det er ingen voksne hjemme.
Så når ingen voksne er hjemme, hvordan vet vi da hva som er sant? For også Trump, også Netanyahu, også Joe Biden hevder å ha sannheten på sin side, og de gir seg faen ikke. Vel. Jeg foreslår (og jeg ser gjerne på deg, @jonasgahrs ) å se ut av vinduet. Det er ingen grunn til å høre på noen som sier at en spade er en gaffel, når du selv kan se at det er en spade. Alt skal faktisk ikke diskuteres.
Men man trenger kanskje mot for å la være. For det at noen ser seg nødt til å fabrikere alternative sannheter (eller som 7-åringen uttrykker det: å si noe som ikke er sant, og så si at det er sant), er det sikreste tegnet på at sannheten *som den er* er en trussel mot deres korrumperte makt.
Så stopp aldri å fortelle den.
Sa George Orwell:
“In a time of deceit telling the truth is a revolutionary act.”
Og: «Truth exists; only lies are invented." - Georges Braque
—
Bildet: Den israelske hæren stormer et leilighetskopleks i Beit Hanina, Øst-Jerusalem, 2010. Bildet er tatt av meg i det øyeblikket soldatene åpnet døra til familien i øverste etasje for å kaste dem ut og gjøre dem hjemløse. Vi hadde planlagt at jeg skulle stå fremst med kameraet når de kom, i et slags fåfengt håp om at et vestlig sannhetsvitne skulle gjøre noen forskjell. Journalist! ropte jeg og sleit med å holde mine skjelvende hender rolig nok til å holde kameraet stille mens jeg trykket på utløserknappen. Norway! Norwegian citizen! ropte jeg mens jeg tok dette bildet av hva de syns om kameraet mitt. Sekundet etterpå ble jeg og familiefaren Wael som sto fremst brutalt skylfa ut av døra og dytta nedover trappene, mens de storma leiligheten og kasta resten av familien ut, sammen med resten av de palestinske familiene som eide og bodde i bygget. Noen timer seinere sprengte de bygget til støv, og familiene sto hjemløse igjen på veien.
