Nå er det den mørkeste dagen. I den mørkeste høsten på mange, mange, mange år. Noen timer før vintersolverv, noen timer før vi skal begynne å se mot lyset igjen, så ville jeg dvele litt ved mørket. La det være helt mørkt. Tåler vi det?
«To tusen år,» skriver Jens Bjørneboe i et av de fineste diktene jeg vet,
«og så igjen en natt.
Om noen timer er den atter feiret.
Og kornet som lå dødelig beleiret
av frost i jorden, kan igjen ta fatt
og gå mot vår.
To tusen år.
Hvor mange tusen netter
ble lys av helios sverdsymboler,
til iskolde og drepende stiletter,
mens kornene i jorden selv blev soler
i telehårda, hjertefrosne sletter
- og gikk mot vår.»
Sånn begynner det, «Et juledikt».
Sånn jeg leser det, så handler det om noe litt underkjent: at mørket er nødvendig.
Livet begynner i mørket.
Vi begynte alle der - omsluttet av mørke inne i en kropp.
Vi er så raske til å feire lyset, men uten å være omsluttet av svart jord spirer ikke frøet.
Alt som dør om høsten er en forutsetning forat noe nytt skal oppstå.
Nå er det veldig mørkt.
Vi har mistet verden slik vi kjente den.
Men kanskje er det ikke egentlig verden vi har mistet, bare illusjonene vi hadde om den.
Kan vi tørre å tenke at vi ikke skal tilbake?
Kan vi stå i blinde og kjenne at våre snevre og overfladiske identiteter går i oppløsning.
Kan vi la det være helt mørkt, og se at det som nå må dø, som allerede er i ferd med å dø, er en verdensorden som ikke virker.
Kan vi stå i mørket og tro på at ut av dette kommer noe mer sant, noe mer rettferdig, at kornene i jorden selv blir soler.
At det i oss som selv skal skape verden om igjen, er soler.
Om bare noen timer nå snur lyset.
Okkupasjonsmaktas drift mot død ser ikke ut til å gjøre samme vending.
Men det er som forventet. For mørket kan ikke drive bort mørket, som Martin Luther King minner oss om. Bare lyset kan gjøre det.
Og lyset, det er vi.
I hver eneste svarte natt skal vi være et vintersolverv.
Jeg lar Bjørneboe få siste ord:
«Da han gikk ut av stallen for å be,
kom stjerner og tok bolig i hans ord:
"I natt fikk verdenstegnet skje!
Nu har det vendt seg i den mørke jord.
Nu kan det sne…"»
