Det er lillejulaften, jeg har nettopp sett et barn som har fått kuttet over strupen blø ihjel i armene på sine foreldre.
Jeg har sunget Deilig er jorden til min datter med skjelvende stemme.
Jeg har ikke vaska gulvet, jeg har ikke båret ved.
Jeg er så sliten, jeg tenkte jeg måtte skrive om styrke.
Jeg tror jeg skriver best om det jeg selv trenger.
Jeg tenkte også på utholdenhet.
Jeg tenkte på at vi må holde ut.
Jeg tenkte på at vi ikke må gi opp.
Jeg tenkte på hva vi trenger for å holde ut og ikke gi opp og være sterke.
Jeg tror ikke det koker ned til én ting, men jeg tror at én av de tingene er mot.
Hvor skal vi finne motet hen, hvis vi har mistet det?
Jeg lukker øynene og tenker på menneskene i Gaza.
Jeg tenker på de tapre og livredde barna.
Jeg tenker på Motaz, Bisan, Plestia, Belal.
Jeg tenker på Refaat, og dragen vi skal fly over hans navn.
Jeg tenker på de over 20.000 som vi skylder å elske sterkere enn noensinne, og alle rundt dem som ikke har noe annet valg enn å la motet være det som holder hjertet gående.
Så tenker jeg på noe Hans Børli sa; hold sinnet ditt mjukt, sa han.
Jeg vet ikke hvordan det henger sammen, men når jeg tenker på mot så tenker jeg på et mykt og åpent rom. Noe som ligner en lysning i skogen. Stikkende grankvister mot fjeset, sen ettermiddagssol over tilforlatelig og hemmelighetsfull mose.
Vi kan gå inn dit.
Vi kan elske dypere.
Sørge villere.
Og så tenker jeg på noe Mahmoud Darwish sa:
«We have on this earth what makes life worth living: April’s hesitation, the aroma of bread at dawn, a woman’s point of view about men, the works of Aeschylus, the beginning of love, grass on a stone, mothers living on a flute’s sigh and the invaders’ fear of memories.»
Hold hjertet ditt åpent.
Gråt uten forbehold.
Elsk alt som er vakkert.
Ser vi bort, er vi fortapt.
Ser vi bort, lukker vi oss.
«Så tålmodig må vi være, som treet under saga
Tålmodig som en klippe, der havet slår og slår….»
- Rim Banna, gjendiktet av Kari Bremnes
