På den siste dagen i det svarteste året tenker jeg på noe James Baldwin sa. Han sa:
«The longer I live, the more deeply I learn that love — whether we call it friendship or family or romance — is the work of mirroring and magnifying each other’s light.»
Dette: At kjærlighet er arbeidet med å speile og forstørre lyset vi er for hverandre.
«Gentle work. Steadfast work. Life-saving work in those moments when life and shame and sorrow occlude our own light from our view, but there is still a clear-eyed loving person to beam it back. In our best moments, we are that person for another.»
Det er den siste dagen i det svarteste året, og dette er det jeg vil vi skal ta med oss: At vi skal gå ut i verden med våre knuste hjerter og se hvordan vi lyser. At vi for hvert brennende menneskehjerte vi møter skal speile lyset tilbake med dobbel kraft.
For det som skjedde da det dypeste mørket (hvertfall siden, tja, 1939?) senket seg over menneskeheten (eller skal vi si at det tøt ut, fra alle som manglet kjærlighet?), det var at et hav av lys kom til syne. Ut av det stummende og øredøvende mørket steg det ene lyset etter det andre opp. Nå ser jeg verden for meg som et uendelig fakkeltog. Det er som om Lucia-sangen har blitt noe virkelig, blitt oss: Natten er mørk og stum. Men med ett det suser, i alle mørke rom. Brennende sterke og vakre mennesker, så utrolig mange jeg aldri før visste fantes, har kommet til syne. Og her står vi, hvitkledte med lys i hår, på hverandres terskler og gråter.
For det brølende gapet av ondskap vi ser inn er ikke til å bære.
Men vi skal ikke bære det, vi skal lyse på det til det forsvinner.
Det vi skal bære er hverandre.
Det vi skal være er hverandres lys.
«For nothing is fixed, forever and forever and forever, it is not fixed; the earth is always shifting, the light is always changing, the sea does not cease to grind down rock. Generations do not cease to be born, and we are responsible to them because we are the only witnesses they have. The sea rises, the light fails, lovers cling to each other, and children cling to us. The moment we cease to hold each other, the sea engulfs us and the light goes out.»
Sa Baldwin.
Så hold, så vær lys.
