Når vi nærmer oss årets svarteste natt. Når mørk materie tømmes utover verden og alt vi trodde på raser sammen. Når portene til underverdenen er åpnet og en hær av Nazgûl kommer over oss, når Saurons munn står åpen og puster desinformasjon og fabrikerte løgner over verden og alle som har bygget sine troner på makt og penger gjentar dem villig, som tomme ekko, som øredøvende og ugjennomtrengelig natt. Så må vi snakke om lyset.
Menneskene i gatene er lys.
Troen som banker inni oss er lys.
Som lykter marsjerer vi.
Som ild roper vi.
Som trolldom kommer vi ut av natten med lyskranser på hodet og sier: Vi er lys.
Vi er lys.
Vi kan lyse med ordene våre. Vi kan si det som er sant, og på den måten kaste lys over det mørke grumset som omgir det som er løgn. Vi kan snakke fra lyset inni oss. Språket vårt kan være måne og sol, språket vårt kan være stjerneskyer og supernovaer, det har kraft til å fortrenge universets svarte tomrom. Vi kan kjenne at alle gråsonene bare er en løgn. Vi kan stå trygt i lyset inni oss og vite at det vi har sett, kan vi ikke bli blind for. Vi kan være en lyskaster som sier: Se. Vi kan skinne på det som til nå har vært gjemt i mørket så lenge for så mange. Vi kan lyse med handlingene våre. Vi kan følge @la.barna.leve og kjenne at hver gang vi IKKE kjøper et produkt som finansierer apartheid, så sprer vi lys. Vi kan gå ut i gatene og være fakler. Vi kan lyse med hjertene våre. Vi kan kjenne at vi er en del av altet, at det ikke er noen avstand mellom oss og de andre, at for hver lyskaster vi vender inn i oss selv sprer vi også varme utover. Vi kan ta bolig i kroppene våre og være den hellige kraften som vi er, som vi kom fra, som virker gjennom oss.
