Sånn kjennes det om dagen: Å bevege seg inn i et tjukt tåkehav, og samtidig se helt klart hva det er som lyser.
Stien er borte, alt jeg har er en fot foran den andre, tilliten til tyngekraft og friksjon, at jorda bærer, at noe navnløst med retningssans vet alt jeg ikke vet. At jeg kan tørre å følge det, uten å vite, uten å se.
Jeg står der på fjellet, i tåka, og har ingen plan.
Jeg er vettskremt, og 100% levende, og 100% utvilsomt blant klodens aller mest priviligerte, jeg hører til blant dem som egentlig ikke har den fjerneste anelse om hva vettskremt er.
Her er tingen: Palestina har gjort alt så synlig. I det svarteste av alle mørkre viser Gaza oss hvor massivt vi har sviktet, hvor fundamentalt blinde vi er, har vært, hvor zombie-aktig vi har gått rundt, hvor godtroende, hvor søvngjengerske, hvor fullstendig mettet på egne privilegier vi har sittet og mesket oss i virkelighetsflukt og misnøye, famlende uro og villfaren selvutvikling, i et glitrende korthus polstret med løgn og bomull. Hvor hjernevaskede, naive og bortkomne vi er, har vært, hvor innstendig vi har trodd at det fantes en velfungerende verdensorden; at det var noen voksne hjemme mens vi gikk rundt og lærte at vår verdi måles i fraksjoner av BNP.
Jeg føler meg våken på et plan jeg aldri før har vært våken. Jeg ser sammenhenger jeg aldri før har sett, selv om de har vært der hele tiden. Jeg rives fullstendig i stykker av hvert eneste brente ihjelbombede forkullede livredde foreldreløse barn, og hvert minutt av dagen mens jeg står der med en endeløs strøm av barnelik i den ene handa og den levende toåringen min i den andre, lurer jeg på hva det er å si, hva det er å gjøre, hva det er jeg kan skrive og skape som kan bety noe, som kan være trøst eller medisin eller i alle fall et lite streif av kjærtegn i en verden som fullstendig har mistet enhver form for medmenneskelig retningssans.
Jeg har ingen svar. Jeg aner ikke. Jeg skriver disse ordene vel vitende om at det nettopp er min priviligerte mulighet til å være vettskremt uten at det egentlig betyr noe som er med å holde resten av verden nede.
Men også dette viser Gaza oss: Hva verdighet er, hva integritet er, hva mot er. At i en fundamentalt føkka verden må vi reise oss for å reparere den på hver eneste måte vi kan, hver eneste dag.
Tåka tykner. Dagen svartner.
Og gjennom natta skinner menneskene, lyser Kulluna Ghazza som en fyrlykt.
