Det har kommet snø på fjellene. Bentsjordtind ligger der som et dagenes faste omdreiningspunkt, kledt i melis og tåkedotter, minner om tidsregningen til fjellkjeder og kontinenter mens kaffen min sakte blir kald og vinden blåser over visne høymugler, spinkle hundekjeksstilker, ildrøde rognebærblader, en skjære på toppen av det skjeve grantreet.
Datteren min peker begeistret på trærne vi passerer på vei til barnehagen; se mamma, gule blader! Åi! Så vakkert!, sier hun og lar utsagnet henge etter seg i lufta, liksom tankefullt, og jeg hører at jeg selv sier dette ofte, jeg hører hvordan jeg peker på verden for henne og sier se, det har kommet snø på fjellene, så vakkert!
Og jeg får lyst å skrive et brev til henne, et brev til henne når hun blir stor, et brev jeg kan gi henne når hun ser vantro på meg og sier men mamma, hvorfor stoppet ingen dette? Et brev for å fortelle henne alt jeg så, alt jeg bevitnet, alt jeg prosesserte av brente kropper og istykkerrevne kroppsdeler og skjelvende barn med skrekkslagne blikk og aske i fjeset, mens jeg gikk rundt sånn og lærte henne å se alt det vakre. Mens jeg kokte pasta, skar gulrøtter, la skitne skjeer etter hverandre i bestikkskuffen øverst i oppvaskmaskinen, tenkte på skostørrelser og voksetillegg, kjente hvor vanskelig det var blitt å puste, at brystkassa liksom aldri klarte å utvide seg nok, at jeg ikke lenger vet hvordan man slapper av i kjeven.
