Jeg skriver dette mens datteren min sover.
Hun er syk, det er tusen ting jeg ikke har fått gjort.
Å skrive dette er en av dem. Det skulle egentlig være noe annet. Kladder med lange tankerekker ligger i andre dokumenter og henger på ingen måte sammen.
Det blåser ute; det er vind og skumtopper og kråker som flyr rundt rognebærtreet. En admiralsommerfugl sitter helt stille i vinduskarmen. Jeg måler feber; 38.4, 39.7, 40.6. Måler opp flytende paracet, stryker gjennom de lyse krøllene. Klarer bare tenke én ting: Barnet mitt lever. Barnet mitt har absolutt alt hun trenger, barnet mitt puster rolig langt inni en trygg søvn, og når hun våkner igjen får hun mer Syrna Blå fra Rørosmeieriet, det beste hun vet.
For hvert eneste barn jeg ser uten hode, uten bein, uten noen i hele verden, ser jeg min egen 2-åring. Hver eneste gang er det slutten på hele verden, og hver eneste gang fortsetter den likevel sekundet etterpå, trivielt, tilforlatelig, svikefullt; jeg må koke poteter, plukke opp legoklosser, tørke snørr, skrive melding: tomater, melk, persille, dopapir.
Sol bak røde fløyelsgardiner, larm fra balsfjordvind og bølger.
Jeg ga opp å skrive dette ferdig allerede klokka 07:47. Det ble klart at 7-åringen også måtte være hjemme, han hadde 38.1 i feber han og. Nå sover begge to, nå skriver jeg dette: Å kaste alt stress på båten er også et slags opprør, en øvelse i å la en annen verden komme. Å overgi meg til denne tanken kjennes som å sette noe fri, en åpning der noe pleide stramme.
Verden suser der ute, jeg tenker: Hvem har sagt at å måtte levere er viktigere enn å stryke et varmt kinn varsomt med pekefingeren?
Hvor kommer stresset fra?
Hvem er jeg om jeg ikke skriver ferdig dette?
Hvor internalisert i meg er ikke det der evige presset om å produsere, levere, få til noe, krysse av ting på lista, oppnå mål? Den der følelsen av at den eneste viktige tiden er den som kan måles i resultater? At om jeg ikke bytter tiden min i noe som kan bli til penger, hva er den verdt da?
To syke barn kommer til meg med sin sovende pust og sier: Hele verden.
Denne teksten blir ikke lengre. Jeg lar dette stå: Varme hender. Vind. At å være et helt menneske er en øvelse i å avlære kapitalismens internaliserte krav om produktivitet. At å måtte veksle mellom å bevitne istykkerrevne barnekropper i det ene øyeblikket og så koke poteter med et feberhett, levende barn på armen i det andre ikke gjør det førstnevnte noe mer normalt.
At hver dag skal vi være vitner. At hver dag skal vi kjenne helt inn i knoklene at å elske ett barn er å elske alle, og fortsette, når feberen avtar, å arbeide. Ikke for å levere, men for å skape så mye mening vi kan i en verden der ingenting henger på greip.
