ZOO, subst., dyr jeg har møtt (utdrag). Klokka er 01:11. Himmelen i nord er fers

ZOO, subst., dyr jeg har møtt (utdrag). Klokka er 01:11. Himmelen i nord er ferskenfarget. Vinden har sovnet bak Bønntuva og latt vannet i fred, det ligger stille og blankt og tar i mot alt som kommer til det. Ferskenhimler og nattelys, begynnelsen av august, velkommen. En sverm av knott over elveutløpet borte til høyre, nesten umerkelig drivende belter av tåkedis på den andre siden. Det er ingenting som er så stille som blanke vann om natten.
Jeg sover ikke. Jeg ser små poff komme til syne på overflata, ringer av sølv utover, som blaff av lys, et helt taust minifyrverkeri på en opp-ned himmel. Jeg vet ikke hva det er, ørretyngel? Tenker på den våte og dunkle stillheten under det løgnaktige himmelspeilet, noe som svømmer der nede med vidåpne øyne på hver side av hodet mens sola går ned og kommer opp igjen, mens byen bak sovner og våkner, mens noen roper, mens noen ikke får sove, mens noen holder et barn på armen og med sakte bevegelser hever og senker en tepose i en kopp med kokende vann, blikket festet på noe langt bakenfor, kjøkkenbenkens soliditet, barnets sovende pust mot skulderen. Var det slik det skulle bli?
Jeg hører ikke min egen pust, hører bare elvesuset. Og så: En dump og ritsjende lyd, som når du røsker opp en stor håndfull fullgrodd skvallerkål fra en solvarm åker. Lyden ligner noe annet jeg har hørt før, jeg blir umiddelbart transportert tilbake i tid: Et halvmørkt hotellrom på kanten av Ngorongoro-krateret klokka 04:37, jeg ligger der og sover og våkner av denne rare lyden, det er noen som grer sitt lange og flokete hår med en sånn børste som har små plastknotter ytterst på børstetaggene, ritsj, ritsj, ritsj. Jeg åpner øynene ut mot mørket i rommet, lytter, for et rart tidspunkt å børste håret på, har Emilie som ligger i den andre senga i rommet virkelig stått opp nå for å børste håret? Hvorfor det? Men Emilie sover tungt, jeg skimter hennes sovende kropp i den andre senga, og de store hotellgardinene for vinduene henger stille. Jeg setter meg halvt opp, lytter, forsøker å forstå hva det er som lager denne underlige lyden i det stille rommet, ritsj, ritsj. Reiser meg opp, går sakte mot vinduet på det myke veggtilvegg-teppet.
(forts 👇🏼)

Løfter den tunge gardinen forsiktig til side, ser ut i natten som snart er i ferd med å nærme seg dag. Og i det helt svake grå lyset skimter jeg dem: store, mørke dyr i natten. Det er bøfler som går og gresser. Ritsj, ritsj, ritsj: Gress som rives opp fra marken av sterke kjever, tygges i roterende halvsirkelformer, forsvinner, svelges ned i et annet mørke: bøffelmagesekker og bøffeltarmer, energiomdannelse og død, et helt soleklart tegn på liv. På den andre siden skal nytt gress vokse, biller krype, jorden søker alltid å igjen bli til jord.

Dette er flere år siden. Nå ligger jeg i et meshtelt helt nede i vannkanten ved et fjellvann på nesten 70° nord, klokka er 01:11 og himmelen er ferskenfarget og noe som kanskje er ørretyngel vaker i vannflata. Tåkedis og elvesus. Og altså denne underlig kjente lyden; ritsj, ritsj, ritsj. Ikke en hårbørste og ikke en åker der noen luker skvallerkål, men noen som spiser. Verden foregår helt av seg selv, jeg er bare et vitne. Her har jeg ingenting jeg skulle sagt, ingen funksjon annet enn som tilskuer. Slik som dette foregår verden hele tiden, for ingens øyne, mens vi har oppmerksomheten på andre ting: mobilskjermer, trafikklys, tekopper, malingsflekker i taket.

Men nå ligger jeg her og ser, jeg kan fortelle: Himmelen over Sollidalsaksla mot vest er en lillastemt blå, under faller den lille fossen, og under der igjen beiter 70 reinsdyr i vannkanten. Der vannet er i ferd med å gro igjen av høyt gress som vokser i vann beveger de mektige dyrene seg stille rundt. Jeg sitter oppreist i meshteltet, tretti meter unna kanskje, femti muligens, de er så nære og later ikke til å ense at jeg er her i det hele tatt, jeg ser på med ærefrykt og komplett fascinasjon. Hodene ned, hornene utover, ritsj, ritsj, et skritt, et skritt til, hitover eller ditover, en sakte bevegelse rundt i matfatet. Dyr skal ingenting. Natten rommer alt. Vet de at tiden går? Går tiden? Hodene opp, en bukk ser rett mot meg. Jeg er enten usynlig eller irrelevant. De veldige hornene, som antenner, opp mot det store nuet, ned mot det hemmelige som svømmer rundt i mørket under. Speil, gåte, ritsj, ritsj, ritsj.