Du skal si velkommen til sinnet ditt.
Du skal takke for at det kommer til deg, for det minner deg om at hjertet ditt virker.
Du skal åpne deg for sinnet ditt, for det kommer med viktige beskjeder.
Sinnet ditt forteller deg at noe du verdsetter blir tråkket på.
Sinnet ditt forteller deg at noe du verdsetter er i fare.
Sinnet ditt sender deg adrenalin så du kan kjempe for det.
Sinnet ditt sender deg superkrefter så du kan slåss når det gjelder, for det som er viktig for deg.
Sinnet ditt forteller deg at du vet at andres frihet er din egen frihet, og nå er den under et voldsomt brutalt og uopphørlig angrep.
Sinnet ditt forteller deg at empatien din er intakt.
«I’m terrified of the moral apathy, the death of the heart — » sa James Baldwin i 1963, «— which is happening in my country.»
Seksti år senere kjører bulldosere over fordrevne mennesker på Kamal Adwan Hospital og begraver dem levende, og @jonasgahrs tar en selfie i marka og «unner alle en ordentlig pust i bakken».
Jonas Gahr Støres mangel på sinne gjør meg vettskremt.
Den norske statsministerens moralske apati gjør meg vettskremt.
For hva skal vi ellers tolke det som? Jeg spør i angst (udekket, åpen): Hva har skjedd med hjertet ditt, Jonas? Har du stengt det helt av? Klarer du ikke lenger kjenne den ufattelige smerten til dine medmennesker? Er ditt moralske alarmsystem helt ødelagt?
Vettskremt.
Og rasende.
Jeg er så rasende at jeg ikke klarer tenke ut noen bedre plan enn å ta opp telefonen, ringe direkte til statsministerens kontor og bare hyle. Et vilt og uhyrlig skrik, noe som sprenger trommehinnene til alle på hele regjeringsbygget.
“Anger... it's a paralyzing emotion ... you can't get anything done. People sort of think it's an interesting, passionate, and igniting feeling — I don't think it's any of that — it's helpless ... it's absence of control — and I need all of my skills, all of the control, all of my powers ... and anger doesn't provide any of that — I have no use for it whatsoever,» sa Toni Morrison i et radiointervju i 1987.
Jo. Vi trenger sinnet. Men for at det skal kunne brukes til å handle, må vi koble det på et kjølig intellekt. Vi må omfavne det, la det åpne oss, som en gave fra vårt bankende hjerte.
